Finalist til Årets Konsulent

Som konsulent er det viktig å peke på kloke strategiske grep og oppfordre til sterk satsing i markeder i vekst, sier Erik Holmelin i Agenda Kaupang.

Erik Holmelin har utarbeidet en analyse for helhetlig petroleumsstrategi i Sogn og Fjordane.
Oljeeventyret har ikke helt tatt av i fylket og oppgaven handlet om å utvikle og forankre en framtidsrettet petroleumsstrategi for fylkets næringsliv, med sikte på å skape nye petroleumsrettede arbeidsplasser, nærings- og samfunnsutvikling samt å skape gode bosted i området. Tre viktige strategiske grep ble foretatt i studien:

  • Sterk satsing på markeder som er i vekst
  • Prioritering av satsingsområder som en selv kan gjøre noe med
  • Oppfølging fra det offentlige med infrastrukturutbygging og utvikling av lokalsamfunnet

Som innledning til analysen har Holmelin utarbeidet et fremtidscenario for Florø: Norges minste småby. Fremtidsbildet skisserer hovedtrekkene i den petroleumsstrategien som studien trekker opp, og fungerer dermed også som et sammendrag av petroleumsanalysen. Dette utviklingsbildet gjengis nedenfor.

Florø 2030

Jeg sitter på utsiktsplassen oppe i åsen og ser ut over byen. Florø er fin i ettermiddags­sola. En by i vekst, en by i farta med klare mål om å være Norges minste storby.

Problemstillingen om endringsstrategier er ikke ny. Den var omtrent den samme for snart tjue år siden da vi lurte på om oljealderen noensinne ville komme. Men vi gjorde noen kloke grep den gangen. Vi lagde en klar oljestrategi, og vi startet Maritim Forening Sogn og Fjordane som har vært drivkraften i byens oljeutvikling siden.

For det var ikke så greit for Florø rundt 2010, og ikke for resten av fylket heller. Oljevirksomheten på Tampen var på topp, men i Sogn og Fjordane ville den liksom ikke helt ta av. Riktignok hadde vi suksess som forsyningsbase og borerørsbehandler for Statoil, og GdF Suez og BG hadde også så smått begynt å bygge seg opp til noe stort i Florø, men det var lite fart i leverandørmarkedet.

Det var da de kloke grepene kom inn. Vi satset på å bli internasjonale på borerør. Vi satset på subsea, og vi bygget opp vårt eget prosjekteringsmiljø og brukte det til å slå oss opp på vedlikehold og modifikasjoner. Kort sagt, vi satset på markeder i vekst. Og vi satset på Maritim Forening Sogn og Fjordane, selve “edderkoppen” i vårt leverandørnettverk.

Og dette virket. Subsea bachelor ble en suksess fra første stund. Kvalifisert arbeids­kraft på vedlikehold av undervannsinstallasjoner var mangelvare, og en sterkt medvirkende årsak til at de store subsea-produsentene FMC og Aker Solution flyttet deler av sitt tunge utstyrsvedlikehold til Fjordbase. En annen grunn var selvsagt at CCB ikke hadde plass til å ta veksten i markedet. Uansett ble vi en tung nasjonal aktør på linje med CCB.

Vi fikk vårt eget prosjekteringsselskap også. Riktignok tok det noen år, med mye fram og tilbake om hvem som skulle ha kontrollen, men vi fikk det da omsider til. Det som avgjorde saken var trolig den akutte mangelen på prosjekteringskapasitet til et voksende vedlikeholds- og modifikasjonsmarked. Og det håpløse i å rekruttere ingeniører i Stavanger. Da var det faktisk mye enklere i Florø. Det viste seg at det var mange utflyttede ungdommer som ville hjem, bare det var arbeid å finne. For fem-minutters regionen fristet for å løse barnefamilienes tidsklemme, og billige boligtomter med sjøutsikt lokket. Barnefamilier fikk ikke sånt i Stavanger og Bergen.

Og prosjekteringsmiljøet var viktig også på andre områder. Det skaffet oss innpass på et raskt voksende vedlikeholds- og modifikasjonsmarked. Ting tok litt av da Fabricom flyttet deler av sin virksomhet til Florø for å vedlikeholde Gjøa. En enkel annonse ga nesten hundre kvalifiserte søkere, de fleste fra utflyttet ungdom. Sånt vekker oppsikt. Selv Aker og Aibel ble interessert. Her var det folk å hente, og en kunne regne med stabil arbeidskraft som sto i jobben.

Enormt viktig var også Maritim Forening Sogn og Fjordane , som samlet leverandørindustrien og gav dem et nettverk. Foreningen drev informasjon og kurs, og kvalifiserte folk til arbeid offshore, og til bidders list hos oljeselskapene gjennom sertifiseringstiltak og Achilles-registrering. Og foreningen ga leverandørene en møteplass med oljeselskapene.

For oljeselskapene fulgte opp. De hjalp til med sertifisering og kompetanse­oppbygging, og kom opp med viktige pilotoppdrag akkurat da leverandørindustrien trengte det mest for å komme inn på markedet.

Fylkeskommunen gjorde også sitt, og kom opp med utviklingsmidler og politisk påvirkning. De fikk Kystverket til å rydde innseilingen til Florø slik at store oljerigger kunne komme inn. Og ikke minst, de bygde Kystveien, veien som for alvor binder kystkommunene sammen til et felles bo og arbeidsmarked. Kommunen skjerpet seg også på boligsiden, og skaffet utleieboliger og attraktive tomter for innflyttere. Også satt de av midler til å pusse opp byen for å bedre dens image. Sånt hjelper.

Men det tok av andre steder også. Leverandørindustrien blomstret i Stryn og i Gulen, og bedrifter hadde stor suksess både i Førde og i Måløy. Leverandører som ikke hadde visst om hverandre begynte å samarbeide gjennom nettverket til Maritim Forening Sogn og Fjordane, vi fikk en stor operatør inne forsyningsbåtdrift i Måløy, og ikke minst, vi fikk Lutelandet.

For Lutelandet er et eventyr. Europas største og mest miljøvennlige gjenvinningsanlegg for oljeinstallasjoner, med flere hundre ansatte fra minst tjue nasjoner. Og det på Lutelandet!! Hva ville vel Jacob Sande sagt til slikt? At Gud holdt fest i Fjaler?

Noe skar seg selvsagt. Vi fant aldri noen flere store elefantfelt på Tampen, bare mindre felt rundt Knarr som gjør at feltet fortsatt er i drift. Men noen ilandføring av petroleum ble det aldri noe av, og dermed heller ikke noe terminalanlegg. Og den tradisjonelle kraftkrevende industrien i fylket sliter. Nå er det teknologi og ikke råvareproduksjon som er i støtet. Det er smelteverkteknologi de nå må ut og selge.

Verkstedindustrien gjør det heldigvis bedre. Hellenes gjør det stort på rensing av borevæsker, og Westcon har kø av borerigger som skal til reparasjon og oppgradering. Dette gjør at det er mange utenlandske arbeidere i fylket, og særlig i Florø. Øst-europeerne kom først, men nå er det særlig spanjoler og portugisere på verftene, og mange av disse har tatt med seg sine familier og bosatt seg. Det er flott, for disse folkene gir Florø et rikere miljø og et mye mer spennende og internasjonalt preg enn før. Men noen små utfordringer er det jo. Katolsk kirke i det gamle bedehuset? Nå står ikke verden til påske!

Men Florø er altså helt forandret. Den nye Kystveien knytter kystkommunene sammen, og skaper en ny og større arbeidsmarkedsregion med Florø i midten. Og den litt søvnige kystbyen har våknet til liv. Vi har fått et spennende bryggemiljø om sommeren, flerkulturfestival, puber, kulturelle vannhull og kafeliv. Til og med lokalt produsert øl i verdensklasse.  Ikke dårlig det! Storbykvaliteter i lille Florø, hvem hadde vel trodd noe slikt?

Men nå må jeg slutte med disse refleksjonene. Sola er i ferd med å ta kvelden, og jeg skal altså holde foredrag i Maritim Forening Sogn og Fjordane om Florø mot 2050. Og det er et veldig interessant tema, for oljevirksomheten utenfor våre kyster går åpenbart mot slutten. Vår læretid er dermed over. Nå må vi ta det store spranget. Vi må bli med oljeselskapene ut, for å selge vår teknologi og kompetanse til nye oljenasjoner i den tredje verden.

About the author

Related Posts

Legg igjen et svar

Leave a Reply

E-postadressen din vil ikke offentliggjøres.